fredag 5. mars 2010

Dag to

Spødsbjerg – Kerteminde
Vi sov godt og lenge om bord i S/Y Impuls. Mange båter hadde allerede dradt av gårde da vi satte oss til for å innta en god frokost. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at dette skulle være en ferietur, og ikke en transport av båt. Vi storkoste oss, og Danmark er et herlig land å feriere i. Danskene er så lune og blide. Man laver ikke problemer av ingen ting. Alt lar seg ordne om man bare ikke har det travelt.

I dag var det litt mer vind, men ikke for mye, og den kom fra en gunstig retning i forhold til hvor vi skulle.

Mulig klokka var nærmere 12 før vi løsnet tampene. Etappen var nesten lik den forrige i lengde, så vi hadde god tid. For det er vel det seilere liker å ha, er det ikke? Seila gikk til topps like utenfor moloen, og vi fikk fint driv nordover Storebælt. Etter et par timer begynte det å komme flere mørke skyer og vinden tok seg opp. Så at andre seilbåter kun hadde oppe genova’en. Jeg funderte litt på hvorfor, men tenkte at det kanskje var lurt i forhold til at vinden tiltok. Vi tok ned storseil og fikk bra fart med bare fokka. Måtte rore litt mer, og når vi snakker om ror, så knirket det stadig mer og mer. Hørtes ut som en gammel seilskute. Hm….

Vi nærmet oss Storebæltbroen. Plutselig kom en kastevind og bare drog båten rundt. Forseilet var ned i sjøen og det hele virket skummelt. Ingen av oss hadde opplevd en broatch før, så utrykket til mannskap var litt avventede og nervøst. Lars forsvant ned i salongen, Grete holdt seg fast til rekka, Petter løsnet skjøtet på genovaen. Jeg hadde nok med å rore og holde meg fast. Båten rettet seg opp igjen, men det blafret i seilet og blåste kraftig. Vi rulla inn genovaen og startet motoren. Vi ville summe oss litt. Jeg prøvde å analysere situasjonen. Skyene hadde varslet om en annen værtype. Kapteinen hadde ikke lagt så stor vekt på dette som han skulle ha gjort. Det at jeg ikke hadde storseil oppe, kunne ha gjort sitt til at båten ble ustabil. I ettertid har jeg vært med på MANGE brotcher og vet nå at båten reagerte akkurat som den skulle. Ett eller to rev i storseil og litt inn på fokka så hadde dette ikke skjedd. Det handler om å tilpasse seilareal til vindstyrken. Nå husker jeg ikke hvor mye det blåste, men kuling og litt til var det nok. Resten av turen til Kerteminde gikk for motor, jeg fikk mange sjøer innover meg, og kapsen blåste på havet, men ingen var fysisk skadet. Litt oppskaket bare.
Kapteinen har seil av seg capsen og er våt av sjøsprøyt

Været ser bra ut på bildet, men det skiftet fort.



Vi kom oss til Kerteminde, og fikk fortøyd i en ikke så alt for full marina. Snodig måte å fortøye på med bauen mot brygga, men vi ble etter hvert vant med det.
Vi gikk oss en tur på land og fikk bunkret mat til frokost og turen i morgen. Spiste middag på en restaurant i nærheten. Det ble snakket litt om hendelsen den dagen, og var enige om at båten tåler mye mer enn mannskapet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar